følelsen av å gi opp

De siste ukene har for min del vært ganske tunge. Men nå er det heldigvis mye bedre :)
Har hatt lyst på hund helt siden jeg flyttet til Trondheim, og måtte la Izzy, (tibetansk spaniel) være igjen hos foreldrene mine, siden jeg ikke kunne ha dyr der jeg bodde. Så gleden og forventningene var stor og mange da jeg i Januar, ett og ett halvt år etter at jeg flytta til Trondheim endelig skulle få hund!

Hun ble født i Januar, og fikk navnet Bella. En nydelig liten blandingsvalp. Jeg var litt skeptisk, grunnet alle energi hund blandingene, men jeg ville gjerne gjøre ett forsøk siden vi fikk henne gratis.

Dagen etter at vi hentet henne, nemlig påskeaften ble jeg syk. Jeg kan med hånden på hjertet si at så syk har jeg aldri vært noen sinne, og håper virkelig at jeg aldri må gjennom noe sånnt igjen!

Det hele begynte lørdags morgen med noe som virket til å være vanlig spysyke. Vi var hos mamman til Joel, (mannen min) noe som er en ca en og en halv timers kjøretur fra der vi bor. Og siden jeg ble så syk, bestemte vi oss for å dra hjem dagen etter, siden jeg sikkert ville være frisk til da!
Lørdagen gikk med på å sove og kaste opp. Så Joel tok seg av Bella.
Dagen etter skulle vi kjøre hjem. Jeg måtte ha Bella i fanget, som selvsagt var usikker og nervøs, og jeg var så kvalm og dårlig, at jeg kjente hver en hump og sving i veien. Alle lukter og lyder var kvalmende og gjorde alt værre. Ikke minst valpeånden!

Da vi endelig kom hjem, gikk jeg rett og la meg og sov til neste dag. Da jeg våknet måtte jeg spy igjen, og sånn fortsatte den dagen. Jeg var kvalm og dårlig, og det eneste som hjalp var å sove...og alle lyder jeg hørte var bjeffing, klaging, sutring. Og plutselig kom hun springene inn og slikka meg i ansiktet. Alle lydene og luktene gjorde at jeg bare ble værre, og valpen som skulle være en positiv opplevelse, ble bare negativ.

Siden jeg viste lite tegn til bedring, måtte bare Joel kjøre henne tilbake igjen til de forrige eierene. Jeg viste  ikke noe tegn til bedring, og han skulle på jobb dagen etter. Og jeg klarte så vidt å ta vare på meg selv. Husker at første dagen Joel var tilbake på jobb, lå jeg hele dagen i senga og så opp i taket og var så kvalm at jeg ikke klarte å røre på meg. Jeg sov til klokka var fire på ettermiddagen, sto opp og la meg igjen i syv tiden.

En uke etter hentet vi Bella igjen, men jeg var fortsatt ikke helt frisk.
Etter nesten to uker måtte vi bare innse at det ikke kom til å gå. Jeg fikk ikke bli skikkelig frisk med henne rundt meg, og etter å ha vært med henne på dagtid, var jeg utslitt da Joel kom hjem.

Det var ett nederlag å gi opp! Aldri i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg hadde gitt opp. Men det ble rett og slett for mye. At jeg var syk i tillegg til at jeg har ME.
Så vi har levert henne fra oss. Og jeg er sikker på at hun får det mye bedre nå. Det var en tung avgjørelse, og mange tårer. Men vi får heldigvis følge med utviklingen hennes, få bilder og etterhvert hilse på henne.

Og senere, når jeg blir mye bedre, skal vi få en hund som passer for oss =) for hund skal jeg ha! =)

Er hun ikke nydelig?